Har du hentet ned noe musikk fra nettet i det siste, bare for å sjekke om musikken er verdt å kjøpe? Eller har du lastet ned en film, fordi det var for langt å gå til nærmeste videobutikk?

Kjenner du deg igjen? Sjansen for at du da har forbrutt deg mot åndsverksloven er da stor. Åndsverksloven vi i dag benytter oss av i Norge ble lagt til lovverket i 1961, men lover som slår fast de immaterielle rettigheten en person oppnår ved å publisere et verk for offentligheten har eksistert lengre enn som så. Helt tilbake til 1700 tallet finner vi slike lover. Det store gjennombruddet i internasjonal opphavsrett kom med utarbeidelsen og implementeringen av Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk i 1886. Konvensjonen slår fast en del rettigheter for opphavsmenn, og gjør opphavsretten gjeldene på tvers av landegrensene i land som har ratifisert konvensjonen.

Siden den norske åndsverksloven ble innført har det blitt gjort endringer i loven for å i større grad tilfredsstille den teknologiske utviklingen, men hovedprinsippene står fast. I lovens første paragraf slåes det fast at loven gjelder for de som skaper et verk, dette kan være litterære verk, vitenskapelige verk eller kunstneriske verk. Alt fra romaner og filmer til kart og foredrag kan være et åndsverk. Beveger vi oss ned til andre paragraf slåes det fast at kun opphavsmannen har rett til å fremstille kopier av verket og velge om verket skal offentliggjøres. Nå er det riktignok slik at få kopierer opp sine åndsverk selv, men selve retten og eierskapet ligger hos de selv om de velger å benytte seg av andre for å gjøre denne jobben. Åndsverkslovens funksjon er å beskytte de intellektuelle og økonomiske rettighetene opphavsmannen får ved å publisere et verk. Siden det nesten alltid ligger en hel del arbeid bak et verk som blir offentliggjort kan loven sees på som et insentiv for å få skapere til å gi ut sine verker. Den skal også legge til rette for å tjene penger på interlektuellt produserende arbeid.

Det har skjedd mye siden 1961. I 1961 ga Bob Dylan sin første opptreden, John F. Kennedy var president i USA og  Norges første kvinne ble ordinert i Vang kirke like utenfor Hamar. Det har skjedd mye siden gang. Bob Dylan har vokst seg stor og blitt et ikon innen musikken, mange presidenter har styrt de forente stater siden Kennedy ble skutt, Norge har fått mange kvinnelige prester og Vang og Hamar kommuner er slått sammen. På denne tiden har det også skjedd mange teknologiske forandringer. Vi må huske at i 1961 hadde knapt fjernsynet, som ble offentlig åpnet i 1960, gjort sitt inntreden i Norge. Reproduksjon og eksemplarfremstilling var noe langt fra alle kunne gjøre. Da fjernsynet i sin spede barndom skulle ta opp sine egne sendinger måtte signalene sendes til Danmark siden NRK ikke hadde tilgang på utstyr for å gjøre videoopptak. Mange år seinere er hvem som helst i stand til å skape en kopi ved et par enkle tastetrykk. Ctrl C – Ctrl V. Også distrubusjonskanalene var mer kronglete. I VG 11. November 1961 kunne man lese at telegrafdirektøren neppe trodde at man kunne få avskaffet køen for å skaffe seg telefon før om en 5-6 år, i dag kan man få skaffet seg en datamaskin på dagen og få den koblet til Internett samme kveld. Har man en internett tilkobling kan man også kommunisere med andre tilknyttet nettet i hele verden vederlagsfritt. I 1961 var dette utenkelig.

Selv om mye har skjedd siden åndsverksloven ble innført er den fortsatt en gjeldene del av norsk lovverk, derfor er det problematisk når den gjentatte ganger blir brutt uten at det får konsekvenser. De gangene det har kommet til dommer på grunn av brudd på denne loven har det vært tilfeller med stor symboleffekt. For mange regnes denne loven som død, og kan en død lov bli respektert? Flere unge i dag føler ikke at de bryter noen lov eller gjør noe sosialt uakseptert når de laster ned ei ny skive eller en ny film. Argumentene de kommer med handler om at de kanskje kunne tenke seg å kjøpe platen hvis de liker den eller at det er for tungvindt å skaffe seg en film på lovelig vis. Har det blitt slik at åndsverksloven har blitt forbigått?

Nei, sier en rekke opphavsmenn og deres interesseorganisasjoner som har åpnet nettsteder deleikkestjele.no hvor de tar til ordet mot politikere som har snakket om å fjerne opphavsretten for så å kompensere opphavsmennene på andre måter. Opphavsmennene mener at man ikke kan forsvare brudd på loven med at ”alle gjør det” eller ”der så lett å få tilgang til ulovelig materiale”.  Tankene er gode, men hvordan få gjennomført det.

Flere unge som har blitt spurt eller på andre måter har kommet til orde i fildelingsdebatten har pekt på at det ikke lengre regnes som galt og ulovelig å laste ned eller dele et opphavsrettslig beskyttet verk. Både i ungdomsmiljøene og i samfunnet ellers eksisterer det få sosiale sanksjoner mot de som begår disse lovbruddene. Påtalemakten og storselskapene står uten midler for å redusere kopieringen. Når en person kopierer et åndsverk er det en forbrytelse som det praktisk talt kan slåes ned på, men når en hel generasjon gjør det er det vanskelig å håndheve loven.

Heldigvis finnes det håp. Jeg tror ikke håpet finnes i en strengere lovgivning der mer overvåkning og begrensninger av brukerene på Internettet. Derimot tror jeg at industrien må mer på banen. Teknologien må blir mer enn et onde, det må bli løsningen. Når jeg kan få tilgang til filmer og musikk som jeg ellers ikke kunne fått kjøpt på den lokale bensinstasjonen eller platesjappa må det regnes som en kulturell seier, når en smalfilm produsert i Romania blir sett i Norge uten å ha godt igjennom et stort distribusjonsapparat må det regnes som en seier. Spredning over Internett er også en seier for miljøet da musikk eller filmer lengere ikke må sendes med lastebåter eller trailere, men enkelt kan sendes gjennom en kabel ved hjelp av lyssignaler. Mulighetene er mange, og det gjelder å benytte seg av de. Når spillprodusenter selger sine spill igjennom en integrert nettbutikk der man selv kan velge hvilke spill man ønsker å betale for disse hjemme i egen stue er dette bra. Når man har mulighet til å høre så mye musikk man ønsker for 99 kroner per måned gjennom den svenske tjenesten Spotify er dette bra. Når bransjen selv kommer med enklere og bedre løsninger enn piratene er dette bra. Bransjen må bli mer offensiv. Selvsagt skal også lovbrudd behandles som lovbrudd så lenge norsk lov mener at det er et lovbrudd, men det gjelder også å være offensiv og benytte seg av mulighetene og ikke se begresningene.